Om diagnoser og gudetro

Noen ganger får man litt å tenke på. Ting skjer, eller man får god tid til å gruble litt generelt. I forrige uke skjedde begge deler. Tirsdag 25. oktober fikk lillebror konstatert diabetes type 1. Den typen man bare får uten at man har spist noe galt, eller gjort noe galt,- den bare er der plutselig. Og det var den. For resten av livet. Med insulin i umiddelbar nærhet av kroppen din. Lillebror og jeg lå på sykehus i hver vår seng og stemningen var ikke voldsomt høy. For å tenke på noe annet, slo vi på TV. En av de 5 kanalene på rommet var NRK1, og Brennpunkt med Visjon Norge og Jan Hanvold. Jan Hanvold som mener at Utøya skjedde fordi Gud vil straffe Arbeiderpartiet, eller at Gud generelt vil straffe de som det skjer noe galt med. Og dette får han mange kristne til å tro på,- og hvis de gir ham nok penger, kan de kanskje bli helbredet. For en Kardemommebykristen som meg ble dette helt schnålt. Med Kardemommebykristen mener jeg at "Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil". Det er utgangspunktet mitt i livet,- i kombinasjon med "La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til" Siden jeg ser på de fleste av oss som små barn, betyr det at alle hører til. Uansett religion, farge, seksuell orientering, etc. Jeg liker å tro at det finnes ett eller annet etter døden, men jeg fordømmer ikke noen som tror noe annet enn meg. Jeg kan dog være litt fordomsfull mot mennesker som har en fasit på noe det ikke er mulig å ha en fasit på. Nå i kveld ser jeg at felleskirkelige arrangement i min nærhet avlyses fordi den norske kirke vil vie folk av samme kjønn. Hvorfor dreper andre skriftsteder "la barna komme til meg". Hvorfor steiner vi ikke kvinner som muligens har vært utro, de som jobber på søndag eller folk som meg som kan finne på å drikke melk til pizzaen eller blande bomull med akryl. Det er også straffbart ifølge Bibelen. Hvorfor velger vi alle noen små skriftsteder som mal? Jeg sitter i FAU, turkomitèer, menighetsråd, jeg sorterer søpla og prøver å være grei. Jeg gjør mange feil og tuller i vei,- det er for all del ikke det jeg sier. Men fortjener jeg Guds vrede?

Ungene mine er de fineste jeg vet (rimelig inhabil, og temmelig myrsnipete). Så vidt jeg vet er de også temmelig snille. Likevel er altså begge to sjuke, en på livstid med denne diabetesen, den andre har kronisk elveblest uten at vi begriper hvorfor. Men det gir seg sannsynligvis. Hvis jeg hadde trodd på Hanvold og Visjon Norge, hadde dette altså vært Gud som ville straffe oss. Og jeg burde gi masse penger for at gutta mine skulle bli friske. Likevel føler jeg at det er bedre å sette pengene i fond...