Sparkesykler, munnspillgange og annen trim

I Eventyrberget avdeling Houston jobber vi mot usunn mat. Usunn mat er lett å få tak i, det er drive-through på alle steder. Vannet jeg kjøper på restaurant (siden jeg avskyr springvannet som smaker svømmebasseng) koster ofte mer enn maten jeg kjøper. Men på den andre siden,- utvalget av mat er helt enormt her. Alle verdensdeler er representert, og det eneste som stopper oss fra å ta helt av i restaurant-hopping er egentlig beslutningsvegring. Ja, også det at vi er lei av å gå ut og spise, da. Eventyrberg-mamma har derfor blitt veldig norsk i matlaginga si og har laget kjøttkaker fra bunnen av. Det er ikke så imponerende, kanskje, men jeg har også laget kjøttkakesaus fra bunnen av UTEN sukkerkulør!!!! (Man utfordrer nye sider av seg sjøl som nyblitt husmor....Og det faktum at det så litt ut som løksuppe med kjøttklumper utelater vi helt fra historien)

Noe som kommer som en naturlig følge av å spise donuts, burgere og cherry-coke til 20 kroner brettet (i stedet for 28 kroner boksen på Meny hjemme),- er at man må løpe. Eller trene på annet vis. Eventyrmamma løper mye. Og langt (til å være eventyrmamma). 2 mil i 34 graders varme uten vannflaske (glemte det i ipod, endomondo og pulsklokke-hysteriet mitt) er noe tilnærmet galskap. Men når jeg husker vannet er det fantastisk! Og å løpe/gå og ha god tid til å gjøre det, med nydelig musikk, flott vær og fint turterreng er blitt en favoritt-ting å gjøre. Jeg ser masse, treffer masse folk som jeg nesten kjenner etterhvert som jeg treffer dem igjen og igjen og igjen.

Favorittene blant dem er Munnspillparet. Munnspillparet er et japansk ektepar i begynnelsen av 80-åra som går turer sammen i favorittparken min hver morgen. Munnspillmannen spiller munnspill, stort sett japansk folkemusikk tror jeg, uten at jeg skal vedde på det. Kona synger til, med naturlig vibrato i hele seg. Og sånn tusler de, hver morgen. De ser veldig lykkelige og nyforelska ut.

Eventyrbergpappa spiller også munnspill, sånn vrengende bluesmunnspill.. Ser ikke helt for meg at om bare 40 år til så skal han og jeg ut på tur med munnspill (og ukulele, for det liker eventyrpappa også veldig godt). Eller, jeg kan se for meg turen, turer er vi gode på. Med eller uten følge på sparkesykkel. Men lykke og munnspill???