Virkeligheten

Vi har vært hjemme i snart 4 uker. Utrolig. Tida går enda fortere når man gjør noe, enn når man ikke gjør noe. Det viste seg at huset vårt var veldig fullt da vi kom hjem med 15 kolli med bagasje. Og at det var skittent der. Og at det var tre husdyr som skulle finne seg tilrette, to av dem riktignok i et bur, men tilrette. Og vi 4 skulle tilpasse oss vårt gamle liv. Først går det veldig fint, det er godt å treffe alle, og godt å se at rutinene fortsatt ligger inne. (men hvor er ostehøvelen?)


På 4 uker har vi vært på en fotballcup, et strykeseminar (=fiolinkurs i ei helg), to foreldremøter, to ganger på apotek for å hente medisin, en legetime for å få henvisning, hatt en klassefest samt en guttefest, kjørt 7 ganger til søpla (jfr fullt hus), kjøpt en bil(!), bestilt rørlegger til å fikse det siste ufikse rommet i huset og generelt løpe rundt. Ja, også begynt på jobb.

Det var veldig koselig å se mine fantastiske kolleger igjen, men det er utrolig å kjenne på alt man har glemt på 7 måneder. Og å måtte sitte stille på ett sted kontra å virre (om enn hodeløst) rundt, det er en kjempeovergang. Pussig hvordan det som har vært normalen i alle år plutselig er så rart. Godtrart, men rart.


Det jeg savnet mest da jeg var i Houston, var sånt:

Ut på tur i skog og mark uten å bli spist av en alligator. En viss oppstandelse oppsto da vi så et puppetre:

men vi fant ut at vann og bark var enda mer spennende. Gutter og vann, jeg skjønner ikke greia?



Ellers er det november. November i Houston og november i Norge er to ganske forskjellige ting. På vei til lunch så jeg dette:

Først tenkte jeg at dette var usannsynlig trist, og hvorfor i all verden skal vi være her? Men når jeg ser på bildet i ettertid, ser de nydelige fargene, og ikke minst, treffer alle de jeg bryr meg om, i nærheten av dette området, da er konklusjonen:

Det er godt å være hjemme!!!!